Klart vi kan forandre verden!

Endelig vår! Jeg elsker våren og sommeren. For min del kunne vinteren bare tatt seg en stor bolle og lagt seg i hi for de neste 50 årene uten at jeg ville savnet den det minste. Det er i alle fall sånn det føles når de første solstrålene titter frem bak mørke skyer og morgentåke og man kan sitte og sole seg gjennom vinduene i klasserommet.

Det var først i langhelgen jeg innså at våren var kommet for fullt. Først da jeg våknet med hodepine og tett nese fredag 1.mai, og deretter da jeg, etter å ha tilbrakt et par søvntunge timer i solen oppdaget at ryggen min hadde fått den sjarmerende fargen til en krysning av rå skinke og tomat. Ca samme fargen som ansiktet mitt får etter de to første minuttene av en joggetur. Det skyldes selfølgelig bare min fantastisk gode blodsirkulasjon, som jeg er ytterst takknemlig for. Hvem ønsker seg ikke et ansikt med farge som en tomat? Et annet tegn på våren er at norske låter igjen spilles på radioen. Ingenting skaper så god sommer stemning som postgirobygget, grillmat og sjø. Det er nesten så jeg synes det er synd at det ikke spilles mer norsk musikk på radioen. Men bare nesten altså. Jeg er jo ikke helt harry heller (for alle som ikke egentlig forstår betydningen av ordet vil jeg anbefale Are Kalvøs "Harry" på det varmeste. Kalvø er også det desidert beste alternativet dersom du trenger litt nynorsktrening, tips til kåseri skrivning eller bare å le, av deg selv, men først og fremst andre).

Jeg vil påstå at jeg har ganske god oversikt over hva som spilles på radioen til alle døgnets tider året rundt. Mamma elsker nemlig radioen minst like høyt som jeg elsker vår og sommer. Jeg var nylig også tankesløs nok til å lære mamma hvordan man søker opp sanger på youtube. Konsekvensene har vært fatale. En ting er å ha tre radioer som står på full guffe rundt om i huset, til alle døgnets tider. Jeg kan stort sett leve med støy. En ganske annen er å våkne opp til felespill og fairytale hver søndag morgen. La meg bare skissere scenarioet for deg;
 
Du ligger i en varm og myk seng kl 08.30 søndag morgen. Etter ukens slit vil du bare synke lenger og lenger ned i sengen og ta igjen etterslepet på søvn som har dannet seg i løpet av uken og forverret seg etter helgen. Akkurat i det du har snudd deg mot veggen, trukket dynen opp over ørene og skal til å synke dypt ned i søvnen igjen, slår lyden pusten ut av deg. Det er livlig, det er godt utført, det er sprudlende og overdøvende. Det er...felespill! Får alle de som ikke har våknet til felespill kl 08.30 søndag morgen og som kanskje ikke forstår hvilken angst som går gjennom kroppen i det den kjenner igjen lyden, vil jeg bare si; du har ingen anelse. En ting er den energien som musikken formidler, som ber deg hive deg opp og kaste deg med all din kraft ut i den fantastiske nye dagen. Ikke helt ulikt konfirmantlederne som kom å vekket deg med grytelokk inntil øret etter at du hadde vært oppe hele natten på leir, eller den entusiastiske veninnen som kan fortelle om hvor fantastisk det er og trene spinning kl 06.00 om morgenen i det du kommer på skolen med hår og øyne som gjør at du likner mistenkelig på hufsa. På en dårlig dag vel og merke. En helt annen ting er det likevel når felespillet etterfølges av en vokal, som er like behagelig som piggtråd for ørene. Ikke noe galt om Alexander Rybak altså. Han er en dyktig artist som har tv - sjarm i bøttevis og sikkert er en fantastisk fyr bak de store brune øynene. Han er dessuten en fantastisk låtskriver, med en unik dybde. Bare hør på første del av låta "Fairytale";

Years ago
When I was younger
I kind of liked
A girl I knew
She was mine
And we were sweethearts
That was then
But then it?s true

Nå kan du kanskje misforstå og tro at jeg ikke er en stor fan av både Alex og MGP, til tross for min åpenbare entusiasme. Da tar du skammelig feil. Jeg var nemlig blandt de ivrigste motstanderne mot alle som ymtet om at Alexander Rybak kanskje ikke var den sangteknisk beste artisten i Norge, (som vi alltid har hatt som vane og sende til den store finalen) både etter den 6. og 7. gangen jeg hørt låta. Jeg var en stor fan etter den 20. og 30. gangen også. Da jeg telte 63. gang sluttet jeg. Det var søndag 3.april. Bare som en liten advarsel til dere andre. Ikke lær moren deres å finne sanger på youtube. Om du liker fairytale, så bare vendt. Snart våkner du til nyinnspilte Rolling Stones sanger fra gitarkammeratene.

I går fjernet jeg en stor del av personopplysningene mine fra facebook. Det er derfor ingen grunn til å spørre hvorfor relationship statusen min er endret. Alt er som det pleier på den fronten. Det er heller ingen grunn til å spørre om jeg plutselig har skiftet politisk tilhørighet eller syn på religion. Der er det bare å gi opp. Jeg er akkurat som før - for better or for worse, antar jeg. Fjerningene av personopplysningene kom, som følge av et plutselig innfall. Hva er det egentlig jeg vil at andre skal vite om meg?

På facebook legger jeg som regel kun til de jeg ville snakket med om vi stod på samme bussholdeplass. Men det er likevel mye flere enn de nærmeste vennene mine som i løpet av et par tastetrykk kan sjekke om jeg tilhører høyre eller venstre siden i politikken, er homofil, bifil eller hetrofil, eller om jeg er singel eller i et forhold. En urovekkende tanke. Er det noe jeg vil at alle jeg har hatt en lengre samtale med skal vite? Helt automatisk? Ville jeg gått med et skilt på brystet der det f.eks stod, "jeg er heterofil", "jeg stemmer Venstre" eller "jeg er kristen" ? Selv om jeg faktisk var det? Eller eventuelt, "jeg er ikke heterofil", "jeg stemmer ikke venstre" eller "jeg er ikke kristen"?

Det finnes utallige lover som beskytter oss mot inntrenging i vårt privatliv. Likevel kaster vi alt på båten når det gjelder folk vi har møtt et par ganger eller ville snakket med på bussen. Litt skeptisk til akkurat den holdningen der. En ting er at facebook ikke har verdens sikreste personvern system, dvs man kan i fremtiden risikere at alt vi legger ut på facebook vil kunne dukke opp igjen. For min del vet jeg at det finnes en del uheldige bilder av meg der ute, som aldri burde se dagens lys. Av en eller annen grunn ser man ikke alltid like sexy ut når man f.eks sover. Om det har med den åpne munnen, sovemerkene i ansiktet eller sminken jeg av en eller annen grunn ikke orket å fjerne fra dagen før, klarer jeg ikke helt sette fingeren på, men noe er det. De trenger derfor ikke finne veien til facebook helt av seg selv. Og om de gjør det vil jeg bare nevne at facebook på ingen måte er anonymt og at et lett søk på gulesider kan avsløre hvor du bor. Jeg sier ikke mer. Men for ikke å spore helt av og trosse innskytelsen til å komme med flere mer eller mindre fullstednig avlorlig mente trussler...Altså, hva er poenget med å forby arbeidsgiver å spørre om seksuell legning, eller religiøs tilhørighet når han (eller hun!) kan finne det på google? Vi hadde jo egentlig ikke treng alle personvernslovene. En tanke jeg også liker svært godt, er tanken på at faceook eier disse opplysningene om meg. Og deg. En god tanke, ikke sant?

Hva med å la folk finne ut disse opplysningene om deg på egenhånd?Nå skal jeg ærlig innrømme at det er litt artig å finne ut en haug av info om en person du ikke vet så mye om på veldig kort tid, uten å spørre personen. Gjør muligens at jeg ikke tråkker i salaten fullt så mange ganger som jeg ville gjort ellers, noe jeg egentlig har god bruk for. Av og til kommer ordene ut før de har blitt skikkelig bearbeidet og jeg sier noe som er så politisk ukorrekt, eventuelt fornærmende, at jeg rødmer i dyp skam med det samme ordene er ute av munnen på meg. Vanligvis klarer jeg og le av det også. Det vil si, etter at den verste panikken og de nattlige marerittene har gitt seg. Men det er jo bare meg.  Men altså... Jeg liker tanken på at andre automatisk skal vite noen av de mest personlige tingene om meg, såpass dårlig at jeg heller vil at alle skal skjule disse opplysningene, enn at ingen skal gjøre det.

Nå er jeg heldigvis i den situasjonen at alle utleverer seg for meg, helt frivillig, uten at jeg trenger og gi noe til gjengjeld. Sånn fungerer hedigvis facebook. Så når du logger på profilen din, tenk på meg og tenk på all den informasjonen du deler med meg, og andre som er villige til å se etter den og finn ut om du er komfortabel med det. Er du det, synes jeg virkelig at du skal fortsette, til glede for meg og alle andre som bruker (for mye? tør jeg faktisk si det?) tid på å snuse i livet ditt. Det er jo mye av grunnen til at facebook er elsket. Men merker du at du begynner å kaldsvette og er fuktig i håndflatene bare ved tanken (ja, jeg vet jeg normalt sett er utrolig skremmende), så gjør deg selv en tjeneste og slett de mest personlige opplysningene. Jeg tror faktisk ikke folk bryr seg så utrolig mye om det. Og gjør de det har det oppstått en stor misforståelse. Det er jo tross alt ikke religion, politisk syn, og seksuell legning som definerer hvem du er. Eller hvem jeg er, for den saks skyld.

Jada, jeg snakker selfølgelig om yoga. Som en av de som sliter mest med treningsmotivasjonen lot jeg meg forleden overtale til å prøve noe nytt. Noe eksotisk, spennende og fremfor alt, noe jeg aldri har prøvd før og heller ikke kommer til å prøve igjen i nærmeste fremtid. Jeg legger mesteparten av skylden på den smørblide resepsjonisten, som etter å ha kastet en lang blekblond hestehale over en perfekt formet skulder, forsikret meg om at yoga var det helt riktige for meg. Yeah, right. For all del, yoga kan sikkert være både god trening og avslappende for kropp og sjel, men det var det altså ikke på det omtalte tidspunkt

Lykkelig uvitende tok jeg, som alle andre i det knøtlille og stappfulle rommet, en matte ned fra veggen og et teppe fra en stor hvit boks i hjørnet. I begynnelsen var alt flott. Behagelig musikk, en feminin italienskættet instruktør som strødde om seg med livsfilosofi mens han tok føttene, bokstavelig talt på nakken, og strekk tøy og bøy. Etter kort tid hørte jeg imidlertid et høylytt prust bak meg. Også et til. og enda et. Det hørtes faktisk ut som jeg hadde en levende hval rett bak meg. Skrekkslagen snurret jeg rundt, med forventninger om å bli slukt hvert øyeblikk, bare for å oppdage en gråhåret litt kraftig middelaldrende dame som endte hver bevegelse med en særdeles kraftig utpust. Nåvel. Lite å gjøre med den saken. Litt må man jo tåle, når man trener sammen med andre. Tross alt var ikke yoga rommet på samme måte som spinningsalen preget av den liflige eimen av fersk svette.

Jeg vendte meg vekk fra hvalkvinnen og fortsatte å strekke rompa i været et par sekunder før jeg plutselig hørte et stønn ved siden av meg. Da snakker jeg ikke om et lite diskret stønn av den typen de fleste av oss lar unnslippe etter en slitsom øvelse. Nei, jeg snakker om et skikkelig stønn. Et stønn av den formen du sjelden hører med mindre du står og lytter utenfor soveromsdøren til en særdeles høylytt person når de bedriver mer intime aktiviteter. Litt stussende gikk jeg over til å prøve å ta på mine egne tær fra sittende stilling. Man skal tross alt ikke være for nærtagende. AAAh... kommer det fra siden. På den andre siden har hvalkvinnen gjennomptatt prustingen sin. Prust, stønn....prust, stønn. En på hver side i høylytt dialog med kroppen sin. Jeg prøver¨å overse dem, men et blikk på det lidende ansiktsutrykket til stønneren ved siden av meg gjør det vanskelig å ikke falle sammen i krampetrekninger. jeg høster et par irriterte blikk i det jeg går ut av treningssalen etter timen. Så klarte jeg ikke holde len liten latter helt borte likevel. Men man må tross alt beherske seg på en yoga time. Man kan jo ikke slippe seg helt løs heller.

Har jeg prøvd blogg før? Ja.
Var det velykket? Nei.
Kan dette ha noe med at jeg glemte min egen bloggadresse? Utvilsomt en medvirkende faktor.

Jeg er nok over gjennomsnittet glemsom. Skal innrømme det. Til gjengjeld glemmer jeg sjelden ting som er viktige for andre, kun ting som er viktige for meg, som f.eks pin-koden på mobilen. Som jo er årsaken til at jeg for øyeblikket ikke er mottakelig på mobil. Veldig praktisk for alle andre, I am sure. Men litt deilig faktisk, sånn innimellom. Det er blitt et overraskende antall mennesker som prøver å få tak i meg til enhver tid, noe egoet mitt sannsynligvis har godt av. Det er ihvertfall det jeg prøver å fortelle meg selv når en eller annen illsint person har prøvd å få tak i meg over lenger tid på grunn av et eller annet viktig og står og skjeller meg ut. Det skjer heldigvis ikke så ofte. De fleste som virkelig må få kontakt med meg vet enten hvor jeg til enhver tid befinner meg uansett, eller eventuelt at jeg er blitt en total facebook slave den siste tiden, og at sannsynligheten er stor for å treffe meg der. Så da vet du hvor du får tak i meg med andre ord. Jeg er nok innom et par ganger om dagen. Eller fire. Av og til må jeg desverre innrømme at jeg sitter koblet opp mot facebook i flere timer av gangen. Det skjer vanligvis når jeg er alt for slapp til å gjøre noe annet. Det er ihvertfall den unnskyldningen jeg har tatt i bruk for å forsvare ovenfor meg selv at jeg bruker såpass mye tid på facebook og også skal gjøre et nytt forsøk på blogging. Og at jeg ser på gossip girl samtidig. Uten at det egentlig er noe bedre. Blogging krever tross alt en viss grad av hjerneaktivitet. Jeg vil bare, for sikkerhetsskyld, tilføye at jeg ikke har sett mer enn en episode av Paradise Hotel. Et sted går faktisk grensen, selv for meg.

p.s dersom noen der ute tilfeldigvis husker hva den gamle bloggen min heter, vær så snill, hold det for dere selv.